Forside

Når det kommer til rasisme har Norge færre store saker enn mange andre vestlige land, men dette betyr ikke at rasisme ikke er et problem også hos oss her på berget. Hverdagsrasisme er fortsatt noe man ser i altfor mange situasjoner i Norge, og det finnes for mange eksempler på rasisme også hos politi og andre offentlige institusjoner. Det er derfor viktig at vi jobber sammen for å knuse fordommer og fremmedfrykt, slik at vi kan skape en fremtid som er trygg og positiv for oss alle.

Rasismen som jeg og du står bak

Hverdagsrasisme er et tema som mange ikke tenker over uten å bli gjort spesifikt klar over det. Det vi gjerne tenker på som hverdagsrasisme er de små hendelsene i hverdagen hvor vi lar fordommer og fremmedfrykt bestemme hvordan vi reagerer på visse situasjoner. Dette kan handle om hvordan vi reagerer på et navn vi ikke kjenner igjen, eller hvordan vi behandler noen som kler seg annerledes enn hva vi er vant til, eller har en hudfarge som ikke ligner vår egen. Ofte ligger det ikke onde hensikter bak denne typen hverdagsrasisme, men den er uansett et problem som ligger og ulmer i samfunnet vårt. Det er viktig at hver og enkelt av oss tar et skikkelig oppgjør med denne typen holdninger, og at vi er ærlige med oss selv når det kommer til situasjoner der hverdagsrasisme spiller inn. Det er helt ok å innrømme at man har fordommer, så lenge man er villig til å jobbe med å bryte dem ned. Faktisk er dette helt nødvendig – det første steget mot å løse et problem er å innse at man har et problem. Dette tar tid, men det er et viktig arbeid.

Alle fortjener hjelp og trygghet fra det offentlige

Hverdagsrasismen er også med på å farge hvordan vi ser på mer alvorlige saker som vi heldigvis ser med relativt store mellomrom. Et eksempel på dette er Ali Farah-saken, også kjent som ambulansesaken. Denne saken gikk ut på at Ali Farah ikke fikk den hjelpen han skulle hatt fra ambulansepersonell etter at han var blitt slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Hendelsesforløpet er noe uklart, men sett i lys av Farahs skader og tilstand burde han ha fått mer hjelp enn han mottok. Denne saken fikk stor medieoppmerksomhet, og rasismeanklager mot ambulansepersonalet ble fremlagt. Et annet og svært alvorlig eksempel på rasismeproblematikken i offentlig rom er Obiora-saken. Eugene Obiora døde etter et basketak med politiet i 2006, og det er satt store spørsmål ved hvorvidt maktbruken fra politiet kunne forsvares under de gitte omstendighetene. Obiora ble lagt i bakken i et mageleie, og ble holdt med et halsgrep som gjorde at han til slutt mistet pusten. Saken var alvorlig nok i seg selv, men da det ble klart at en av polititjenestemennene involvert hadde vært anmeldt for bruk av det samme halsgrepet tidligere ble det klart at dette var et symptom på en mer alvorlig underliggende sykdom. I 1999 ble en ung ghanesisk kvinne, Sophia Baidoo, arrestert av politiet i banken hvor hun jobbet som vaskehjelp. Hun ble også lagt i bakken og holdt fast i et halsgrep. Hun anmeldte senere polititjenestemennene for voldsbruk og sjikane.

Debatt og synlighet er viktig!

Disse og andre lignende saker har fått mye oppmerksomhet i det norske mediebildet, som de også fortjener. Det er viktig at denne typen situasjoner ikke blir skjøvet under teppet, men at de kommer frem i en offentlig diskusjon. Dette gjøres selvsagt i de store mediehusene, men også gjennom musikk, som for eksempel Samvirkelaget, og teateroppsetninger. Det er viktig at det norske folk får høre om de tilfellene av alvorlig rasisme som skjer rundt i landet, slik at vi alle kan jobbe sammen for at det aldri skal skje igjen.