Slik er norsk politi-rasisme

Man ønsker gjerne å tro at rasisme ikke er et stort problem i det norske samfunnet, og man ønsker definitivt ikke å tro at politiet har problemer med rasistiske holdninger innenfor sine rekker. Slik er det dessverre ikke, og for altfor mange er rasisme et daglig hinder. Rasisme hos politiet kommer frem i ulike sammenhenger. I noen tilfeller snakker man om overdreven bruk av vold og makt i situasjoner hvor etniske nordmenn ikke forventer å møte vold fra politiet. Ofte er dette også i sammenheng med at politiet ikke tror på utsagn fra de involverte, og heller lar en situasjon eskalere fremfor å bruke verbal kommunikasjon.

Feil navn, feil hudfarge, feil språk

Mange tenker kanskje at denne typen rasisme kun rammer dem som er mørke i huden, men slik er det heller ikke. Mennesker fra øst-europeiske land opplever også rasisme fra politiet, til tross for at de ikke har en hudfarge som skiller seg spesielt mye fra det man kanskje forventer fra en etnisk norsk. Det er heller ikke slik at det kun er mennesker som har tilbrakt kort tid i Norge som blir rammet. Til tross for å ha jobb, og å snakke norsk godt, kan man oppleve å møte på rasistiske holdninger fra norsk politi. Her ser man igjen at politiet kanskje ikke velger å tro på personene de snakker med, og at identifikasjonspapirer ikke blir godtatt som ekte. Et eksempel på dette er Baidoo-saken, der Sophia Baidoo hadde ansattbevis og kode for alarmanlegget, og allikevel ikke ble trodd av politiet som kom for å undersøke en utløst en alarm i banken hvor hun jobbet. Rasisme kan også møtes i andre sammenhenger enn der hvor man er ansikt til ansikt med politiet. Et menneske som snakker mer gebrokkent norsk, eller har et mindre norsk-klingende navn synes å få mindre eller dårligere hjelp ved kontakt med politiet over telefon. Det er ikke godt å si hva som ligger bak denne dynamikken, for politiet skal tross alt være der for å hjelpe alle som trenger det innenfor våre landegrenser. Det er derfor trist at mennesker gang på gang opplever å bli møtt med motstand og mistillit.

Hvordan har du råd til den bilen?

Man ser også at mennesker med utenlandsk bakgrunn oftere blir stoppet dersom de kjører dyre biler. Politiet vil ofte begrunne stopp av noen med at de gjør en rutinekontroll, men når enkeltindivider opplever å bli stoppet et titall ganger på kort tid kan man ikke lenger skylde på tilfeldigheter og rutinekontroller. Dette blir spesielt klart når vedkommende ikke opplever å bli stoppet i en billigere bil.

Grovere behandling

Det viser seg gang på gang at innvandrere og nordmenn med «ikke-norsk» hudfarge behandles grovere enn andre fra politiets side. Dette ser man blant annet i situasjoner der unge mennesker er blitt tvunget til å kle av seg ute i offentlig rom for at politiet skulle kunne ransake personen. Dette er ikke lovlig, uansett hva man mistenker personen for. Personer som skal ransakes må behandles i bil eller på en politistasjon. Man ser også at en del mørkhudede opplever å bli behandlet på en mye mindre høflig måte, med høyere stemme og uhøflig tiltale. Det som også er blitt tydelig er at politiet reagerer svært ulikt på saker hvor innvandrere er involvert avhengig av hvorvidt vedkommende er den fornærmende eller fornærmede part. Der hvor en etnisk nordmann vil få støtte fra politiet umiddelbart må en innvandrer gjerne vente mye lengre på én eneste politipatrulje. Dette gjelder også i motsatt retning. Der hvor en innvandrer er involvert i noe kriminelt vil politiet mye raskere være på plass for å ta hånd om saken, og gjerne med et mye større oppmøte enn om saken gjaldt en etnisk nordmann.